Fra formidling til forskningskommunikasjon - forskningsformidling i digitale kanaler

Audun Farbrot
Fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI
E‐post: audun.farbrot@bi.no

Prosjektoppgave
ved Handelshøyskolen BI

Fra formidling
til forskningskommunikasjon?
‐ formidling i digitale kanaler



MAN 29581 – Flermedial ledelse

Utleveringsdato: 12.10.2010
Innleveringsdato: 02.05.2011

Studiested:
Handelshøyskolen BI i Oslo.

Prosjektoppgave i MAN 29581 02.05.2011
Side i
Innholdsfortegnelse
SAMMENDRAG ........................................................................................................... II
1. INNLEDNING ............................................................................................................. 1
1.1 PROBLEMFELT OG FORMÅL ............................................................................................... 1
1.2 VALG AV STÅSTED ........................................................................................................... 3
1.3 OPPGAVENS STRUKTUR .................................................................................................... 4
2. FRA FORMIDLING TIL FORSKNINGSKOMMUNIKASJON? ............................................ 5
2.1 TRE MODELLER ............................................................................................................... 5
2.2 KANALER FOR FORMIDLING ............................................................................................... 7
2.3 TRADISJONELLE KANALER ................................................................................................. 8
2.4 DIGITALE KANALER .......................................................................................................... 9
2.5 FLERMEDIAL FORMIDLING .............................................................................................. 10
3. SKJERPET KONKURRANSE FOR UNIVERSITETENE .................................................... 11
3.1 SUKSESSIRKEL FOR UNIVERSITETER ................................................................................... 11
3.2 FORSKNINGSKOMMUNIKASJON BYGGER FAGLIG RENOMMÉ .................................................. 12
3.3 STRATEGISK ANALYSE (SWOT) ........................................................................................ 13
3.4 METODE ...................................................................................................................... 14
3.5 UNIVERSITETET I OSLO (UIO) – EN SWOTANALYSE .............................................................. 15
3.6 OPPFØLGING ............................................................................................................... 19
4. FORSKNINGSKOMMUNIKASJON PÅ NETTET ........................................................... 20
4.1 GAMMEL MORO I NY INNPAKNING ................................................................................... 20
4.2 NORSKE UNIVERSITETER SATSER PÅ NETT .......................................................................... 22
4.3 METODE ..................................................................................................................... 23
4.4 UTNYTTER IKKE MULIGHETENE ........................................................................................ 25
5. FORSKERNES FORMIDLINGSSTRATEGI .................................................................... 26
5.1 KVALITATIVE INTERVJUER ............................................................................................... 27
5.2 HVA FORSKERNE SVARER ................................................................................................ 28
6. FREMTIDIGE PERSPEKTIVER .................................................................................... 30
LITTERATURLISTE ....................................................................................................... 31
Vedlegg: Intervjuguide

Side ii

Sammendrag
Formål: Internett og sosiale medier representerer nye formidlingskanaler som
kan utfylle tradisjonelle kanaler for forskningsformidling med raskere spredning
av forskningsresultater, multimedialitet og dialog. Det gir mulighet for å gå fra
enveisrettet formidling til toveis forskningskommunikasjon. Oppgaven
undersøker om dette potensialet er tatt i bruk av norske universiteter og om
forskere er opptatt av å ta i bruk nye formidlingskanaler.
Faglig tilnærming/design/metode: Oppgaven baserer seg på en kvalitativ
casetilnærming med tre ulike, komplementerende undersøkelser. 1) En analyse
av sterke og svake sider, trusler og muligheter for forskningsformidling ved
Universitetet i Oslo (SWOT‐analyse), 2) Kvalitativ analyse av forskningsformidling
på nettsidene til norske universiteter og 3) Kvalitative intervjuer med seks
forskere.
Resultater: Oppgaven indikerer at forskningskommunikasjon i digitale medier
kan styrke universitetenes faglige renommé. Faglig status bidrar til å tiltrekke seg
dyktige studenter og fremragende forskere. Universitetene har kun i beskjeden
grad tatt i bruk nye digitale muligheter for å skape mer effektiv
kunnskapsformidling. Langt på vei er praksis fra tradisjonelle papirbaserte
kanaler overført til nett. For forskere er kvalitetssikring i forskningsformidling
viktigere enn hurtighet, dialog og multimedia, indikerer en kvalitativ studie.
Begrensninger: Oppgaven er utforskende med en kvalitativ casetilnærming. Tre
undersøkelser innebærer økt bredde og noe mindre dybde. Hver av de tre
undersøkelsene kan følges opp f. eks gjennom kvantitative studier.
Praktiske implikasjoner: Universiteter og høyskoler som lykkes med å utnytte
potensialet i digitale og sosiale kanaler for forskningskommunikasjon, vil få en
konkurransefordel. Det krever utvikling av nye flermediale strategier for
forskningskommunikasjon og nye sjangere for forskningskommunikasjon.
Suksessen ligger i å rekruttere forskere som kommuniserer forskning ”con
amore” og lage opplegg for deling av beste praksis. Samtidig bør det iverksettes
strukturelle grep for å styrke forskningskommunikasjonens posisjon.

Side 1

1. Innledning
”Å forme ord er storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også
skape sperrer”.
Nils Christie.
Forskningskommunikasjon er et fag og et praksisfelt som enkelt sagt handler om
å brygge broer, – forbindelser, mellom forskning, forskere og
forskningsinstitusjonene og omverdenen, ‐ samfunnet rundt.
I Norge bruker vi begrepet formidling og forskningsformidling om alle
aktiviteter som tar sikte på å kommunisere resultater, arbeidsmåter og
holdninger fra et spesialisert fagfelt til personer utenfor dette fagfeltet.
Internasjonalt er synet på forskningsformidling i endring: Fra formidling
som en enveisrettet prosess til idealer om forskningskommunikasjon som toveis
og flerveis prosesser kjennetegnet av dialog og deltakelse (Trench, 2008).
Denne utviklingen er et svar på at politikere og andre interessegrupper
ønsker seg mer åpenhet og transparens om forskningen. Det stilles økte krav til
forskningens relevans. Akademia forventes i større grad å kunne gjøre rede for
hva samfunnet får igjen for overføringene til forskning og utvikling.
Gjennom de siste årene har de tradisjonelle kanalene for
forskningsformidling blitt supplert med nye kanaler i form av digitale og sosiale
medier. Tradisjonelle kanaler for forskningsformidling egner seg godt for enveis
formidling, men har i mindre grad egenskaper/attributter som gjør det mulig å
utvikle toveis og flerveis forskningskommunikasjon.
Digitale og sosiale medier gir muligheter for å utvikle nye måter å
kommunisere forskning på som inviterer til dialog og også deltakelse fra
publikum.
1.1 Problemfelt og formål
Forskningsformidling er i Norge lovfestet og skal ved siden av forskning og
utdanning være en kjerneaktivitet ved universiteter og høyskoler (Lov om
universiteter og høyskoler).

Side 2
I arbeidet med prosjektoppgaven har jeg gjennomført en analyse av
strategidokumentene til Norge åtte universiteter. Analysen viser at
forskningsformidling er et prioritert område – i alle fall på papiret.
Det er fortsatt langt mellom liv og lære. Mye av forskningen forblir en
godt bevart hemmelighet i vitenskapelig tidsskrifter med svært få lesere. Det er
bare et mindretall av forskerne som kommuniserer sin forskning til publikum og
som deltar i samfunnsdebatten.
Mer enn 8 av ti forskere (84 prosent) ved NTNU forholdt seg tause i
offentligheten i 2007 (Morgenbladet, 2009). I snitt hadde NTNU‐forskerne 1,05
populærvitenskapelige bidrag det året. Tilsvarende tall var lavere ved
Universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø.
Forskningsformidling er den av universitetenes tre kjerneoppgaver som
har den svakeste institusjonelle forankringen (Kalleberg, 2007).
Universitetene har flere ulike motiver og mål for sin forskningsformidling,
men har i liten grad prioritert mellom de ulike motivene eller iverksatt tiltak for å
se om målene er nådd.
Jeg har i en tidligere studie identifisert ti ulike motiver for
forskningsformidling: 1. Bidra til demokratisk samfunnsutvikling og opplyst
samfunnsdebatt, 2. Bidra til økt kompetanse i samfunnet, 3. Stimulere til bedre
forskning, 4. Legitimitet til forskningen, 5. Nytte og verdiskaping, 6. Finansiering
av forskningen, 7. Karriere og ressurstilgang, 8. Rekruttering av forskere, 9. PR og
omdømme og 10. Rekruttering av studenter (Farbrot, 2010).
Universiteter og høyskoler ser for seg en rekke ulike målgrupper for sin
forskningsformidling: Allmennheten, politikere og myndigheter, forskningsrådet
og andre aktører som finansierer forskning, potensielle studenter, nåværende
studenter, alumni, forskere og akademia, ansatte og potensielle ansatte,
næringsliv og offentlig sektor, kultur og øvrig samfunnsliv, frivillige
organisasjoner og media (Farbrot, 2010).
Denne oppgaven handler om strategisk bruk av formidlingskanaler for
allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon med et særlig blikk på nye
digitale kanaler.
Internett har snudd opp ned på, og fundamentalt endret spillereglene, i
bransje etter bransje (Küng, 2008).

Side 3
Vi kan vel knapt forestille oss noe område som lever helt upåvirket av
Internett og nye digitale medier. Sosiale medier bidrar til at vi har tatt i bruk
Internett på nye måter.
Dette gjelder også akademia. Internett og Word Wide Web ble i stor grad
skapt og utviklet av forskere (Trench, 2008).  For forskere innebærer digitale
medier en utvidelse av antall kanaler som kan brukes i kommunikasjon av
forskningsresultater (Holliman 2010).
Internett og sosiale medier gir også nye muligheter til interaksjon og
dialog mellom forskere og publikum (Bang og Dalsgaard, 2008).
I oppgaven bruker jeg begrepet forskningsformidling om enveis
formidling fra avsender (ofte forsker) til mottaker (publikum).
Forskningskommunikasjon brukes om toveis og flerveis formidling der det er
innslag av dialog og/eller deltakelse.
Norske universiteter skriver i sine strategidokumenter at de er opptatt av
å bygge broer mellom akademia og samfunnet utenfor som kjennetegnes av
toveis kommunikasjon. De er opptatt av ”aktiv dialog” og ”samarbeid”.
Universitetet i Oslo (UiO) har eksempelvis satt seg som mål å bli et
samfunnsengasjert universitet. (UiO Strategi 2020).
UiO skriver også at ”Universitetssamfunnet skal ta i bruk interaktive
arenaer for forskningsformidling og dialog med et bredt publikum på internett”.
Tilsvarende formuleringer finner vi også hos de andre universitetene.
Denne oppgaven vil utforske om norske universiteter er i ferd med å gå
fra formidling til forskningskommunikasjon 2.0.
1.2 Valg av ståsted
Jeg er av den oppfatning at det er den som står nærmest kunnskapen, forskeren,
som skal formidle og kommunisere sin forskning.
Forskning og forskningskommunikasjon bør ideelt sett ses i sammenheng,
i alle deler av forskningsprosessen.
Forskningsinstitusjonen har et ansvar for å utfordre, motivere og
dyktiggjøre forskerne til å formidle og kommunisere sin forskning. Det er også
forskningsinstitusjonen som har ansvaret for å utvikle infrastruktur for effektiv
allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon.

Side 4
Denne oppgaven er skrevet i faget flermedial ledelse som blant annet er
opptatt av å innta et strategisk perspektiv på endringer som følge av nye digitale,
mobile og sosiale kanaler (plattformer) for publisering (kommunikasjon) av
innhold.
Oppgaven handler om forskningskommunikasjon og formidlingskanaler.
Bruk av litteratur og teori reflekterer dette.
1.3 Oppgavens struktur
I kapittel 2 presenterer jeg tre sentrale modeller for forskningsformidling.
Kapitlet gir også en kortfattet beskrivelse av tradisjonelle og nye kanaler for
formidling.
Oppgaven består av tre ulike undersøkelser/analyser som fra ulike
ståsteder belyser oppgavens hovedtema: Fra formidling til
forskningskommunikasjon 2.0.
I kapittel tre plasserer jeg forskningskommunikasjon i en strategisk
sammenheng og argumenterer for at effektiv forskningskommunikasjon bygger
og støtter opp under faglig renommé, som er sentralt i konkurransen om å
tiltrekke seg dyktige studenter og forskere. Jeg analyserer sterke og svake sider,
muligheter og trusler (SWOT‐analyse) av digital forskningsformidling ved
Universitetet i Oslo .
Jeg har også foretatt en enkel undersøkelse av nettstedene til norske
universiteter for å undersøke i hvilken grad universitetene utnytter de nye
kommunikative muligheter digitale og sosiale medier byr på. Dette er tema for
kapittel fire i oppgaven.
I kapittel fem presenterer jeg resultater fra kvalitative intervjuer med seks
utvalgte forskere om deres strategier (eller praksis) for å kommunisere resultater
av forskning. Dette gjør jeg for å utforske hva som er viktig for forskerne når de
skal kommunisere sin forskning. Dette er nøkkelinformasjon for å iverksette tiltak
for å få forskere til å ta i bruk nye digitale formidlingskanaler.
Jeg har valgt å presentere aktuell teori, metode, drøfting og analyse som
en integrert del av oppgavens fire hovedkapitler.

Side 5

2. Fra formidling til forskningskommunikasjon?
Begrepet formidling tilkjennegir et syn på forskningskommunikasjon som en
enveisrettet forenklingsprosess, der forskere og publikum plasseres på hver sin
ende av ”formidlingsbanen” (Hornmoen, 2009).
Forskeren finner det av og til for godt å stige ut av sitt elfenbenstårn og
velvillig drysse noen bevingede ord ut over det uopplyste folket for så å trekke
seg rolig tilbake.
Forskningskommunikasjon er et praksisfelt med lange tradisjoner som
gjennom de siste årene har utviklet seg til å bli et nytt forskningsfelt som holder
seg med vitenskapelige tidsskrifter som for eksempel The Journal of Science
Communication og Public Understanding of Science.
I engelskspråklig litteratur har det vært brukt flere ulike begreper for den
allmenn‐ og brukerrettede forskningsformidlingen: Public Understanding of
Science, Public Outreach, Public Communication of Science and technology,
Public Awareness, Knowledge Transfer, Research Communication og Science
Communication, for å nevne noen.
Det sistnevnte, Science Communication, ser nå ut til å vinne terreng som
det foretrukne begrepet på fagfeltet (Trench, 2008). Det vil derfor ikke være
unaturlig at vi i Norge tar i bruk forskningskommunikasjon som begrep fremfor
formidling.
2.1 Tre modeller
Det finnes i litteraturen flere ulike modeller for forskningskommunikasjon. Jeg vil
i denne oppgaven presentere tre av de mest utbredte teorimodellene;
Underskuddsmodellen, Dialogmodellen og Deltakelsesmodellen.

Underskuddsmodellen (Deficit): Modellen begrunner formidling som nødvendig
for å fylle opp et kunnskapsgap (underskudd) hos befolkningen. Forskning
formidles av eksperter til målgrupper som har for lite kunnskap og forståelse for
forskningens prosesser og resultater (Trench, 2008).
Bare publikum får tilstrekkelig kunnskap, vil deres eventuelle skepsis til
forskning kunne imøtegås. Publikum kan overbevises gjennom fakta.

Side 6

FIGUR 1: Tre modeller for forskningsformidling: Skjematisk skisse av tre
hovedmodeller for allmenn‐ og brukerrettet formidling. Basert på  (Trench, 2008).

Modellen er enveisrettet, fra forskere til publikum, og der det i liten grad flyter
informasjon den andre veien. Derimot forutsetter modellen jevnlige målinger av
kunnskapsnivået i befolkningen. Underskuddsmodellen har lenge vært den
dominerende modellen for allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling.
Modellen gir en rimelig dekkende beskrivelse av mye av den
forskningsformidlingen som skjer med utgangspunkt i norske forskningsmiljøer i
dag. Modellen har vært kritisert fra flere hold, og kritikken har banet vei for nye
alternative modeller for formidling.

Dialogmodellen: Modellen beskriver forskningskommunikasjon som en toveis
prosess mellom forskere og publikum (Trench 2008).
I denne modellen er vi opptatt av i hvilken situasjon (kontekst)
målgruppen er i, og tilpasser budskapet i forhold til det. Publikum vil også kunne
bli konsultert og bedt om råd. Dette vil bli tatt hensyn til i arbeidet med å utvikle
mer hensiktsmessige former for forskningskommunikasjon.

Deltakelsesmodellen: Denne modellen er utviklet gjennom de siste årene, og
kan ses på som en utvidet versjon av dialogmodellen.

Side 7
Her forutsettes det at kommunikasjon om forskning skjer mellom ulike
grupper med basis i hva de bidrar med. Alle grupper vil ha en aksje i utfallet av
diskusjoner og samtaler (Trench, 2008).
Publikum både kan og vil være med på å sette agenda. De vil ikke bare ha
et ord med i laget, men kunne forhandle og påvirke kommunikasjonen om
forskning. Kommunikasjonen skjer ikke bare toveis mellom forskere og publikum
men også mellom ulike grupperinger i omgivelsene slik at den går tre‐veis
(eventuelt flerveis).
Vi har gjennom de siste årene sett en klar dreining mot et ønske om at
forskningsformidling i langt sterkere grad skal kjennetegnes av dialog og
deltakelse mellom forskningen og samfunnet. Formidlingen skal ikke bare
tilfredsstille folkets nysgjerrighet for siste nytt fra forskningens verden, men
invitere til et reelt offentlig ordskifte om sentrale spørsmål for
samfunnsutviklingen.

Det er likevel grunn til å tro at den enveisrettede forskningsformidling vil
fortsette å dominere i praksis, og etter hvert suppleres av to og flerveis
forskningskommunikasjon. Det vil ta tid å endre formidlingspraksis. Det kan også
argumenteres for at den enveisrettete formidling er en effektiv måte å nå ut med
faglig innsikt til et stort publikum.
Ny teknologi har gitt oss digitale og sosiale kanaler som vil kunne brukes
til å fremme forskningskommunikasjon som i større grad åpner for dialog,
deltakelse og interaktivitet mellom forskere og publikum. Internett er en
plattform som kan gjøre det mulig å åpne opp for større innsyn i forskningen
(Trench, 2008).
2.2 Kanaler for formidling
Kanaler spiller en helt sentral rolle i alle former for kunnskapsoverføring. Ulike
kanaler har ulike egenskaper og kjennetegn.
De tre modellene for forskningsformidling karakteriseres blant annet av
om kommunikasjonen mellom forsker og publikum er enveis, toveis eller treveis
(som åpner for kommunikasjon også mellom ulike interessentgrupper). Denne
kommunikasjon foregår i formidlingskanaler. Utviklingen av dialog‐ og

Side 8
deltakermodellene har skjedd parallelt med introduksjonen av nye digitale og
sosiale formidlingskanaler.
Jeg presenterer her en oversikt over dimensjoner som kan brukes til å
karakterisere egenskaper (attributter) ved de ulike kanalene: Kvalitetssikring,
troverdighet, meritterende, prestisjefaktor, redigert/uredigert, kontroll over
budskapet, teknisk språk/folkelig språk, formell/uformell, personlig/upersonlig,
enveis/toveis, hurtig/langsom, differensiert, grad av dialog/interaksjon, bruk av
multimedia.
I denne oppgaven deler jeg formidlingskanaler i to hovedgrupper av
kanaler: Tradisjonelle kanaler og nye digitale kanaler for
forskningskommunikasjon. I de neste avsnittene vil jeg beskrive ulike
formidlingskanaler med hovedvekt på den vitenskapelige artikkel (blant de
tradisjonelle kanalene) og Internett som formidlingskanal.
2.3 Tradisjonelle kanaler
Den vitenskapelige artikkel: Den mest prestisjefylte kanalen for
forskningsformidling er publisering av artikler i fagfellevurderte vitenskapelige
tidsskrifter. Det er denne kanalen som er meritterende for forskere som ønsker å
kvalifisere seg for å bli professor.
Det er etablert et hierarki over hvilke vitenskapelige tidsskrifter som gir
høyest prestisje i de ulike fagområdene. Høy prestisjefaktor gir ikke nødvendigvis
mange lesere. Det er i hovedsak forskere på samme fagfelt som leser artikler i
vitenskapelige artikler. De færreste vitenskapelige artikler blir lest av mange.
De vitenskapelige tidsskriftene har etablert et system for kvalitetssikring
der fagfeller vurderer innsendte artikkelforslag. Artikler som ikke forkastes, må
ofte revideres i forhold til tilbakemeldinger fra de som har vurdert artikkelen.
Det er en omstendelig og tidkrevende prosess å formidle sin forskning i
vitenskapelige tidsskrifter. Det er ikke uvanlig at det går 5‐6 år fra innsamling av
data til forskeren får sin artikkel på trykk i et internasjonalt topptidsskrift.
Den fagfellevurderte vitenskapelige artikkel kan sies å ha følgende
egenskaper: Kvalitetssikret, troverdig, meritterende, høy prestisje, redigert,
teknisk språk, formell, upersonlig, enveis, langsom, lite differensiert, lite
dialogorientert, uten multimedia.

Side 9
Andre tradisjonelle kanaler: Forskere presenterer ”forskning underveis” i form
av vitenskapelige ”papers” på vitenskapelige konferanser og på seminarer. Dette
er typisk forskerrettet forskningsformidling. En sentral del av formidlingen skjer
gjennom undervisning til studenter. Forskere påtar seg også utredningsoppdrag
både fra næringsliv og fra offentlige oppdragsgivere. Noen forskere går også inn i
styreverv i næringsliv og samfunnsliv.
De holder typisk foredrag på konferanser og seminarer med publikum fra
ulike interessegrupper. Forskere formidler gjennom lærebøker og vitenskapelige
bøker (antologier og monografier).
Forskere formidler gjennom massemedier: de skriver kronikker og
debattintervjuer, de intervjues om sin forskning og blir hyppig brukt som
ekspertkommentatorer. Forskere formidler også gjennom ulike ”events” som f.
eks. under de årlige forskningsdagene. Her er de opptatt av å engasjere og
komme i direkte dialog med publikum.
Dette er ikke ment å være en uttømmende oversikt over tradisjonelle
kanaler. Eksemplene illustrerer likevel at det er et stor mangfold av kanaler der
hver av dem har sin egen kombinasjon av egenskaper. Det er likevel slik at de
tradisjonelle kanalene i all hovedsak legger opp til en forskningsformidling som i
hovedsak er enveis. Det kan selvfølgelig forekomme dialog som en del av en
forelesning, men det typiske vil ofte være en monolog. Når forskere presenterer
papere er kritiske spørsmål og kommentarer en sentral del av formidlingsformen.
2.4 Digitale kanaler
Internett har inntatt en sentral rolle i institusjonenes formidling av forskning. Nils
Ole Finnemann identifiserer seks egenskaper ved Internett (Finnemann 2005). De
viser at det er mulig å tenke seg en utvikling fra enveis formidling til toveis eller
flerveis forskningskommunikasjon 2.0.
1. Det interaktive potensial. Det er mulig å legge til rette for at brukeren
kan delta i og prege kommunikasjons forløp og innhold.
2. Integrasjon av kommunikasjon og arkiv. Internett gjør det mulig å
kombinere hurtighet med søkbart historisk .
3. Det multisemiotiske potensial. Det er mulig å bearbeide innhold både
i tekst, lyd, bilde og video.

Side 10
4. Offentlig og privat kommunikasjon. Hvis man først har adgang til
nettet, kan man kommunisere både offentlig og privat.
5. Lokal, regional, nasjonal og transnasjonal. Nettet når bredt ut, og kan
nå ut til både lokale og internasjonale fora.
6. Potensial for differensiering. Det er mulig å differensiere innhold i
forhold til ulike målgrupper.

Lucy Küng legger vekt på at digitale kanaler innebærer at innhold vil være
plattformuavhengig (kan flyte i ulike kanaler), det vil være mulig å skreddersy
innhold til ulike behov og det vil være mulig å utvikle rikere innholdsprodukter
(som kombinere ulike typer innhold) (Küng, 2008).
Med utgangspunkt i digitale og sosiale medier skjer det en rask utvikling
av nye formidlingskanaler. Her er noen eksempler (ikke uttømmende):
Institusjonenes nettsider, faglige hjemmesider, forskningsenhetens nettsider,
forskningsprosjektenes nettsider, podcast (lydopptak) av f. eks. forelesninger,
webcast (filmopptak) av f. eks. foredrag, wiki’er (undervisningsopplegg på web),
sosiale medier og nettverk, forskerblogger, miktoblogger (Twitter), YouTube
(formidling gjennom film), diskusjonsgrupper, delingstjenester (f. eks slideshare
og nettsteder for deling av working papers) for å nevne noe.
2.5 Flermedial formidling
Ulike formidlingskanaler har som beskrevet ulike særtrekk. Kanaler som
karakteriseres av høy hastighet og høy grad av dialog, scorer ikke nødvendigvis
like høyt på kvalitetssikret innhold. Høy grad av kvalitetssikring innebærer ofte at
det tar lang tid før forskningsresultatene kan kommuniseres.
Forskere har allerede i dag en flermedial formidlingspraksis, ‐ de
kommuniserer typisk sitt fag og sin forskning i flere ulike kanaler.
Nye digitale og sosiale medier representerer ikke bare noe nytt men også
helt nye muligheter for å gi merverdi til sitt publikum. Det vil kunne tale for en
revurdering av forskernes og forskningsinstitusjonenes formidlingsstrategier.

Side 11
3. Skjerpet konkurransesituasjon for universitetene
Norske universiteter er i hovedsak finansiert over offentlige budsjetter.
Dagens finansieringsmodell for universiteter har egne resultatbaserte
komponenter for forskning (publikasjonspoeng) og utdanning (produksjon av
studiepoeng).
Den resultatbaserte finansieringsmodellen har blant annet bidratt til en
skjerpet konkurranse om å tiltrekke seg studenter.
Samtidig har overgangen til en 3+2 modell (en utdanningsmodell som
består av en 3‐årig Bachelorutdannelse etterfulgt av et to‐årig Masterprogram)
resultert i en harmonisering av utdanningsløp på tvers av landegrenser. For
studenter betyr det at det er blitt enklere å studere i utlandet, og også
gjennomføre sine studier i flere land.
For norske universiteter betyr dette at konkurransebildet er blitt
internasjonalt. Universitetene må konkurrere om norske studenter i konkurranse
med utenlandske læresteder. Samtidig må de lykkes med å tiltrekke seg
studenter fra utlandet.
Internett har også bidratt til å oppheve de facto nasjonale monopoler, og
ført til en skjerpet konkurranse mellom universiteter på tvers av landegrenser. Vi
har fått en generasjon av digitale nomader som finner informasjon om studier og
studiesteder gjennom søkemotoren ”Google” og nettsidene til universiteter og
høyskoler.
3.1 Suksessirkel for universiteter
Arthur L. Stinchcombe hevder at universiteter opererer i en renommé‐bransje
(continuity of high prestige). Skal du lykkes i en slik bransje, må du ha høye
ambisjoner om faglig prestisje og status.
Vi ser at universiteter og høyskoler legger stor vekt på å hevde seg i
internasjonale rangeringen av læresteder, og jobber strategisk for å opprettholde
og styrke sin plass på rankinglistene. Samtidig er de opptatt av å styrke
omdømmet sitt.
Ifølge Stinchcombe ligger utfordringen i å etablere en selvforsterkende
suksessirkel (reputational circle).


FIGUR 2: Suksessirkel for universiteter. Basert på Stinchcombe, 1998.

Sirkelen består av fem hovedkomponenter: 1) Universitetene må utvikle
strategiske særpreg som sikrer god økonomi, 2) God økonomi gjør det mulig å
tilby topp fasiliteter for forskning og undervisning, 3) Topp fasiliteter bidrar til å
tiltrekke seg førsteklasses fagmiljø og studenter 4) Et førsteklasses fagmiljø vil
gjøre det mulig å prioritere fag og utvikle studietilbud som kan bli internasjonalt
ledende, 5) Internasjonalt ledende fag og programmer sikrer faglig renommé og
status.
Sirkelen er nå sluttet. Faglig prestisje og status forsterker universitetets
strategiske særpreg som sikrer økonomi som sikrer fasiliteter som tiltrekker seg
studenter og fagmiljø og så videre.
3.2 Forskningskommunikasjon bygger faglig renommé
Allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon er et strategisk verktøy som
bidrar til å bygge og etablere fremragende faglig renommé.
Forskningskommunikasjon bygger bro mellom internasjonalt ledende
fagmiljøer og relevansen for arbeids‐ og samfunnsliv.
Potensialet er formidabelt. Flertallet av forskerne ved landets universiteter
formidler i liten eller ingen grad sin forskning til allmennheten.
Side 12

Side 13
Forskningsresultater formidles først og fremst gjennom artikler i vitenskapelige
tidsskrifter som har en begrenset leserkrets.
Jeg har en naiv forestilling om at forskere som lykkes med å få sine arbeider
på trykk i internasjonale topptidsskrifter, også har funnet ut noe som er verdt å
fortelle til praktikere i nærings‐ og samfunnsliv.
Universiteter kan dermed bygge faglig prestisje gjennom anerkjente
utdanningsprogrammer, gjennom vitenskapelig forskningspublisering og
gjennom formidling av forskningsresultater både til studenter og til samfunnet.
3.3 Strategisk analyse (SWOT)
Jeg har i denne oppgaven valgt å gjennomføre en SWOT‐analyse av
forskningskommunikasjon ved Universitetet i Oslo. SWOT er et akronym der S
står for Strenghts (sterke sider), W står for Weakness (svake sider), O‐en står for
opportunities (muligheter) og T‐en betegner Threats (trusler).
SWOT er en strategisk analysemodell som tar mål av seg både å identifisere
sterke og svake sider i organisasjonen og muligheter og trusler i organisasjonens
omgivelser.  Modellen tar med andre ord hensyn til både interne og eksterne
faktorer.
Swot‐analyse egner seg for bruk på et organisasjonsnivå, og inngår gjerne
som et element i organisasjonens strategiprosess.
Flere universiteter og høyskoler har gjennomført Swot‐analyser. Analysen
kan gjennomføres på hele organisasjonen (se f. eks. Dyson, 2004) eller også ved
enheter ved organisasjonen. Institutt for medier og kommunikasjon ved
Universitetet i Oslo samlet 22. mars 2011 alle ansatte til et halvdagsmøte for å
diskutere instituttets styrker, svakheter, muligheter og trusler i en Swot‐analyse
(Maasø, 2011).
Det er også mulig å avgrense analysen til å se på et av universitetets
strategiområder, eksempelvis universitetets samarbeid med næringslivet
(Rostasova og Strasikova, 2002).
Jeg vil i denne oppgaven gjennomføre en enkel Swot‐analyse av styrker,
svakheter, muligheter og trusler relatert til universitetets evne og vilje til å ta i
bruk nye kanaler for allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon.

Side 14
3.4 Metode
Jeg har tidligere i oppgaven tatt for meg trender og utviklingstrekk som har
relevans for forskningskommunikasjon ved universitetene. Jeg vil særlig se på
trusler og muligheter knyttet til nye digitale og sosiale medier.
Jeg har gjennomgått tidligere gjennomførte SWOT‐analyser ved
internasjonale og norske universiteter og høyskoler, både rapportert gjennom
vitenskapelig artikler og lagt ut på institusjonens nettsider.
Som et bidrag til å forstå sektoren, har jeg gjennomført en analyse av
gjeldende strategidokumenter ved Norges 8 universiteter og sett på mål,
ambisjoner og tiltak knyttet til forskningsformidling. Dette gir meg et rikere
analysegrunnlag når jeg gjennomfører SWOT‐analysen på et av universitetene.
Jeg har i denne oppgaven også gjennomført en enkel undersøkelse av
hvordan universitetene formidler forskning gjennom institusjonenes nettsider.
Gjennomgangen av nettsider blir også brukt som bakgrunn for SWOT‐analysen.
Jeg har valgt å bruke Universitetet i Oslo som analyseenhet. UiO gir klart
uttrykk for internasjonale ambisjoner om å være et ledende
forskningsuniversitet. UiO er ved siden av NTNU det av universitetene som
bruker mest plass på formidling, dialog og kunnskapsoverføring til omverdenen i
sitt strategidokument.
En tekstanalyse av mål og tiltak i en strategiplan er også egnet til å
avdekke eventuelle svake sider internt i organisasjonen.
Når Universitetet i Oslo skriver at ”Formidling skal stimuleres og være
meritterende”, har jeg kodet dette til en svak og intern side ved dagens praksis:
”Formidling er i liten grad meritterende” og Formidling stimuleres i for liten
grad”.
Alternativt ville det være mulig å utarbeide SWOT‐analysen på bakgrunn
av kvalitative intervjuer med sentrale personer ved universitetet. Det er også
mulig å gjennomføre SWOT‐analyser ved hjelp av kvantitative analyser av
nettbaserte spørreundersøkelser blant et representativt utvalg av informanter.
En åpenbar styrke ved å bruke strategidokumentet er at de er et resultat
av som oftest grundige og langvarige prosesser som universitetenes ledelse og
øverste organ, styret, stiller seg bak. Strategidokumenter er også offentlig

Side 15
tilgjengelig fra universitetenes nettsider slik at det er mulig å etterprøve
analysen.
Det vil være individuelle forskjeller knyttet til sterke og svake sider ved
Norges 8 universiteter, men det er trolig mer som er felles enn som skiller på
dette området. Analysen av muligheter og trusler knyttet til UiOs muligheter og
trusler knyttet til forskningskommunikasjon vil peke på faktorer som i stor grad
vil være felles for universitets‐ og høyskolesektoren.
3.5 Universitetet i Oslo – en SWOT‐analyse
Universitetet i Oslo er pålagt gjennom Universitets‐ og høyskoleloven å drive
med allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling i tillegg til forskning og
undervisning.
Swot‐analysen avdekker at det er mye som kan gjøres for å styrke
universitets faglige prestisje gjennom bedre forskningskommunikasjon.
Sterke sider: Svake sider:
Fagmiljøer av internasjonal klasse Formidling er i liten grad meritterende
Formidlingsstjerner viser vei Formidling stimuleres i for liten grad
Økt formidlingskompetanse Manglende økonomiske incentiver
Formidling = studentrekruttering Deling av beste formidlingspraksis
Dedikert til kvalitet Omstillingsevne og ‐ vilje
Yngre forskere går nye veier Lav prestisje
Faglig stolthet og selvtillit Knapphet på tid
Erkjenner behov for å bli mer synlig Bundet av tradisjon (stiavhengig)
Offensiv internasjonal strategi Samarbeid og dialog med samfunnet
Kunnskapsoverføring
Formidling og forskning lite integrert
Mange deltar ikke i samfunnsdebatten
Forskning for lite synlig og tilgjengelig
Muligheter: Trusler:
Tiltrekke seg studenter Samfunnet krever formidling
Tiltrekke seg forskere Underholdning vs innhold
Styrke omdømme Finnes ikke om du ikke er søkbar
Teknologisk utvikling Teknologisk utvikling
Nye medievaner Nye medievaner
Dialog med samfunnet Tape konkurranse om forskningsmidler
Hurtighet Oppfattes ikke som relevant
Treffe nye målgrupper Økt konkurranse om oppmerksomhet
Mer samarbeid Overflod av informasjon
Tiltrekke seg forskningsmidler
Tabell 1. SWOT‐analyse for Universitetet i Oslo.

Side 16
I en SWOT‐analyse vil sterke og svake sider ta for seg interne forhold ved
organisasjonen slik den er i dag.

Sterke sider: Universitetet i Oslo har flere sterke fagmiljøer som hevder seg
internasjonalt. Gjennom de siste årene kan universitetet vise til en solid økning i
internasjonal forskningspublisering. Godt innhold (les kvalitetssikrede
forskningsresultater) er avgjørende for god forskningskommunikasjon, enten det
skjer i tradisjonelle eller nyere formidlingskanaler.
Universitetets ledelse og forskere er genuint opptatt av høy kvalitet i sin
forskning, og har klare ambisjoner om å publisere i topptidsskriftene på sine
fagområder. UiO erkjenner at nøkkelen til å lykkes i veien mot å bli en
internasjonal stjerne, ligger i å få til samspill mellom forskning, utdanning,
formidling og innovasjon.
UiO har flere formidlingsstjerner blant sine forskere, og også enkelte
fagmiljøer som prøver ut forskningskommunikasjon på nye måter i digitale og
sosiale medier. Vi ser eksempler på at særlig yngre forskere går nye veier.
Gjennom de siste årene kan vi si at formidlingskompetansen ved UiO har økt,
selv om den er spredt.
UiO vektlegger formidling som et målrettet tiltak for å rekruttere flere
studenter, og erkjenner at formidling er et verktøy for å gjøre universitetet mer
relevant for omverdenen.

Svake sider: Universitetet i Oslo lykkes i for liten grad å dele kunnskap om beste
praksis på tvers av ulike organisasjonsenheter. UiO fremstår som fragmentert og
lite koordinert i sin formidling. Utviklingen av nye nettsider har løftet
førsteinntrykket av UiOs forskningsformidling på nett, men du skal ikke bevege
deg så mange nivåer inn i strukturen før du ser store forskjeller i hvordan
formidlingen skjer.
For mye av UiOs forskning er lite synlig og lite tilgjengelig for mange ulike
målgrupper.  Mange forskere formidler kun til andre forskere og til sine
studenter og deltar ikke i samfunnsdebatten.
Formidling er i liten grad meritterende i forhold til stillingsopprykk. Det er
i beskjeden grad etablert incentiver som sikrer at forskere bruker en del av sin tid

Side 17
på allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling. Det er også i beskjeden grad
knyttet prestisje og anerkjennelse til formidling, i enkelte miljøer blir du direkte
uglesett.
Forskning, formidling og undervisning er for lite integrert, og spiller i for
liten grad sammen.
Akademia er bundet av tradisjoner. Det er ikke alltid like enkelt å få
forskere til å endre sin praksis, og ta i mot nye kanaler for forskningsformidling.
Og mer grunnleggende: Å lykkes med å få forskere som ikke formidler ut av sitt
fagfelt, til å begynne å gjøre det.
UiO har ikke gjort nok for å etablere dialog og samarbeide med aktører i
omverdenen, og gjør for lite for å bidra til innovasjon og kunnskapsoverføring.
I en SWOT‐analyse vil muligheter og trusler ta for seg forhold i eksterne
omgivelser og peke fremover i tid. Et fenomen, for eksempel teknologisk
utvikling, kan listes opp både som en trussel og en mulighet i en SWOT‐analyse.

Muligheter: I en stadig tøffere internasjonal konkurranse vil det være stadig
viktigere å bygge renommé og faglig status. På tross av at kravet om formidling
er nedfelt i Universitets‐ og høyskoleloven, er dette et område som i liten grad
har vært prioritert. Lav prioritet og liten institusjonell forankring gjør at dette er
et område det er å mulig å bygge et strategisk konkurransefortrinn på.
Dyktige studenter søker seg til institusjoner som utmerker seg gjennom
kvaliteten på fagmiljøet, kvaliteten på undervisning og programmer og
mulighetene til ønsket karriereutvikling (European Student Barometer 2009).
Dyktige forskere søker seg også til sterke fagmiljøer der de kan utvikle seg videre.
Forskningsformidling er et verktøy til å bygge broer med
samarbeidspartnere i næringsliv og samfunnsliv. Det er flere grunnen til at det vil
være en god strategi å utvikle aktiv dialog og samarbeid med sentrale aktører i
omverdenen. Universitetet i Oslo vil fremstå som mer relevant for næringsliv og
samfunnsliv. Næringsliv og offentlige virksomheter er kilder for finansiering av ny
kunnskapsutvikling og rekrutterer nyutdannede kandidater fra universiteter og
høyskoler. Økt samarbeid mellom UiO og samfunnet rundt vil grunnlag for i
større grad å ta i bruk forskningsbasert kunnskap til å løse våre store

Side 18
samfunnsutfordringer. I tillegg vil det kunne gi grunnlag for økt innovasjon
verdiskaping.
Ny teknologi knyttet til digitale og sosiale medier gir muligheter til å gå fra
enveis formidling til toveis forskningskommunikasjon preget av hurtighet, dialog
og bruk av multimediale virkemidler. Når du først har tilrettelagt for god
forskningskommunikasjon på nett og i sosiale medier, vil du nå mange ulike
målgrupper på tvers av landegrenser på en kostnadseffektiv måte.
Studenter bruker i stadig større utstrekning søkemotoren ”Google” og
institusjonenes nettsider for å sammenligne og vurdere ulike studiesteder.

Trusler: Politikere og samfunnet for øvrig vil i økende grad stille krav om at
forskningsresultater gjøres tilgjengelig for samfunnet som tross alt finansierer
universitetets virksomhet.
Vi har gjennom de siste årene sett at flere er opptatt av at forskningen og
utdanningen skal være relevant og tilpasset arbeidslivets og samfunnets behov.
Det er ingen grunn til å tro at kravet om relevans vil bli mindre i årene som
kommer, snarere tvert imot. Manglende relevans og tilgjengelighet vil kunne få
negative konsekvenser for finansieringen av universitetet.
Teknologisk utvikling knyttet til digitale og sosiale medier vil endre
konkurransesituasjonen blant utdanningsinstitusjonene. Er det ikke mulig å finne
deg gjennom ”Google” og andre søkemotorer, finnes du ikke. Du blir i hvert fall
ikke med i bakhodet når studenter skal foreta sitt utdanningsvalg.
Det blir stadig mer utfordrende å posisjonere seg med troverdig,
forskningsbasert undervisning i en nettverden som preges av en overflod av
informasjon og ressurser (Johnson m. fl, 2011). Det handler om å finne en
balanse mellom å vinne og holde på oppmerksomheten og samtidig gå ned i
dybden. Kravet om stadig vekk å bli engasjert og underholdt kan gå på
bekostningen av seriøsitet og tyngden i budskapet.
Med utbredelsen av smarttelefoner og lesebrett (Ipad og tilsvarende)
forventer vi å kunne studere, lære og jobbe akkurat når og hvor vi måtte ha lyst
til det.  Universitetet i Oslo må henge med i den teknologiske utviklingen for ikke
å fremstå som utdatert og gammeldags i sin kommunikasjon med omverdenen.

Side 19
Vi må også regne at den teknologiske utviklingen gir opphav til helt nye aktører i
utdanningsmarkedet som er unnfanget på digitale plattformer.
3.6 Oppfølging
En SWOT‐analyse av Universitetet i Oslo identifiserer en rekke områder internt i
organisasjonen (svake sider) det er mulig å gripe fatt om UiO virkelig ønsker å
satse på forskningskommunikasjon.
Strategi 2020 har blinker ut et hovedmål og 5 strategier for å bli ”et
samfunnsengasjert universitet”. Dette følges opp av svært mange klare tiltak og
relativt sterke programformuleringer. Mange av programerklæringene krever
svært omfattende endringer av kultur, holdninger og praksis, både for forskere,
forskningsadministrasjon og ledere.
Skal UiO lykkes med å leve opp til sine mål og strategier for en ny og
endrer praksis knyttet til formidling, bør UiO utvikle konkrete og målbare
handlingsplaner. Endringen vil neppe skje av seg selv og i kraft av at de er
nedskrevet i et strategidokument.
Når UiO for eksempel erklærer at ”Formidling….skal være meritterende”,
må universitetet klargjøre hva det konkret skal innebære. Betyr det at formidling
skal inngå i vurderingen ved ansettelser og stillingsopprykk for forskere? Skal all
formidling være meritterende? Eller er det bestemte former for formidling som
skal stimuleres, og i så fall hvilke? Hvordan skal formidlingen måles? Hvilken vekt
skal formidling gis i forhold til forskningspublisering og demonstrerte
pedagogiske evner? Hvordan skal ny praksis for merittering institusjonaliseres?
Og hvordan sikre seg at formidling ”de facto” virker meritterende i konkrete
situasjoner og ikke som en ”fest”‐formulering i et strategidokument.
En SWOT‐analyse peker på en rekke mulige handlingsalternativer for å
styrke sin strategiske posisjon. De ulike områdene er imidlertid ikke prioritert i
forhold til hverandre.  Det vil i en oppfølging være naturlig å prioritere de ulike
handlingsområdene i forhold til Universitetets overordede strategi.
Ikke en gang for Norges største universitetet er det mulig å gjøre alt samtidig.
Endring kan være smertefullt, og tar tid.

Side 20

4. Forskningskommunikasjon på nettet
Internett har gjennom de siste årene etablert seg som den viktigste kanalen for å
finne frem til forskningsbasert kunnskap. Når vi ønsker å innhente kunnskap om
et emne, vil vi ofte starte ut med søkemotoren Google eller også oppsøke
nettsidene til høyskoler, universiteter og andre forskningsmiljøer i jakten på
oppdatert kunnskap. Alternativt vil vi også be om hjelp fra aktuelle sosiale
nettverk vi deltar i. Her deles gjerne lenker til aktuelle nettsider.
Er det ikke mulig å finne frem til forskningsresultatene på nett, vil de ofte
forbli en godt bevart hemmelighet.
Internett gjør det mulig å finne frem til kunnskap døgnet rundt, hver
eneste dag året rundt. Og det er du selv som bestemmer når ønsker å finne frem
til ny kunnskap. Og du kan gjøre det der du er, nærmest uansett hvor du måtte
befinne deg i verden (Bang og Dalsgaard, 2008).
4.1 Gammel moro i ny innpakning
Forskere har på mange områder vært innovatører og tidlige brukere av ulike
internett‐teknologier (Trench, 2008). Men denne iveren etter å ta i bruk ny
teknologi, har i mindre grad endret praksis for formidling.
Kjente sjangere og kanaler for forskningsformidling overføres mer eller
mindre direkte tilde nye digitale medier (Bang og Dalsgaard, 2008).
Signe Herbers Poulsen har i en nylig avlagt doktorgradsstudie ved Aarhus
Universitet undersøkt hvordan nettet understøtter og utvikler internasjonal
forskningskommunikasjon mellom forskere og deres målgrupper. (Poulsen,
2010).
Herbers Poulsen finner at forskningskommunikasjon på nettet er preget
av den tradisjonelle enveisformidling som har kjennetegnet forskning gjennom
mange århundrer.  ”Formidlingsparadigmet fra tekstbaserte medier overføres og
remedieres på nettet” (Polsen, 2010).
Muligheten til å differensiere i forhold til ulike målgrupper benyttes i liten
grad. Det er i liten grad mulighet for publikum til å delta i kommunikasjon om
forskningen. Nye visualiseringsmuligheter som Internett åpner for, benyttes
heller ikke i noen særlig utstrekning.

Side 21
”Forskningskommunikasjon på nettet er primært basert på tekst og
preget av en overførsel av særlig papirbaserte publikasjonsformer som
prosjektbeskrivelser som prosjektbeskrivelser og artikler” (Poulsen, 2010).
Derimot finner hun at Internett understøtter en bredere tilgang til
internasjonal forskning. Men dette avhenger av en del praktiske forhold (språk,
tilgjengelighet, brukervennlighet) hos bruker og innholdsleverandør.
Laura Massoli har gjennomført en analyse av nettsidene til 66 offentlige
forskningsinstitusjoner i 33 europeiske land, inkludert Norge (Bioforsk og
Forskningsrådet (Massoli, 2007). Hun har særlig vært opptatt av å kartlegge om
institusjonene har tatt i bruk nettets muligheter til multimedia, interaktivitet og
relasjoner og hurtighet eller om nettet kun er en tilgjengeliggjøring av
informasjon som også formidles i andre kanaler.
Internett brukes i hovedsak som et presentasjonsverktøy, ‐ som en
brosjyre på nett (Massoli, 2007), og gir i liten grad den ”merverdi” som det er
potensial for å gi. Mulighetene for dialog og interaksjon er i liten grad tatt i bruk.
De få eksemplene hun finner på muligheter for interaksjon og deltagelse,
henvender seg til spesialister og ikke til det generelle publikum.
Utz Lederbogen og Joachim Trebbe gjennomførte sommeren 2000 en
analyse av forskningsformidling på nettsidene til de meste anerkjente tyske
universiteter og forskningsinstitusjoner (Lederbogen og Trebbe, 2003).
I sin analyse finner de mange prosjektbeskrivelser, men langt færre omtaler av
spesifikke forskningsresultater. Språket er teknisk og spesialisert, og vanskelig å
forstå for lesere flest.  Designet på nettsidene legger vekt på teksten, noen
ganger utstyrt med illustrasjoner eller bilder.
Bare en marginal andel av innholdet bærer preg av å være spesielt
utviklet for nettpublisering. Multimedia‐innslag med lyd og videoinnslag spilte en
marginal rolle.
Jørgen Moland konkluderer i sin hovedfagsoppgave ved Universitetet i
Oslo at forskningsformidling gjennom Internett i praksis ikke er en prioritert
oppgave blant norske forskningsinstitusjoner (Moland, 2001).

Side 22
4.2 Norske universiteter satser på nett
Norge har vært tidlig ute i å ta i bruk Internett, og ligger helt i front når vi ser på
andelen av befolkningen som bruker Internett. Det er mulig å tenke seg at dette
har motivert våre forskningsmiljøer til å utvikle nye måter å formidle forskning
på.
I hvilken grad utnytter norske universiteter, høyskoler og øvrige
forskningsinstitusjoner de muligheter som ligger i digitale og sosiale
formidlingskanaler?
I denne oppgaven har jeg gjennomført en innholdsanalyse av nettsidene
til alle norske universiteter, som teller til sammen 8 etter at Universitetet i
Nordland fikk universitetsstatus fra og med 1. januar 2011.
Universitetene må sies å ha en særskilt ansvar for å dele kunnskap og
styrke dialogen med samfunnet gjennom allmenn‐ og brukerrettet
forskningskommunikasjon. Universitetene er også i all hovedsak finansiert av det
offentlige, og vi kunne forvente at midlene brukes til beste for samfunnet.
Som en del av oppgaven har jeg også analysert gjeldende
strategidokumenter for våre universiteter. Utløpsdatoen for
strategidokumentene varierer fra 2011 (Universitetet i Nordland) til 2020 (UiO,
NTNU og UiS).
Flere av de undersøkte strategidokumentene fremhever Internett som en
sentral plattform for forskningskommunikasjon.
Universitetet i Oslo stadfester at ”Internett skal være en foretrukken
kommunikasjonskanal for forskningssamarbeid og informasjonsutveksling med
andre fagmiljøer, og som formidlingskanal til en bredere allmennhet” (Strategi
2020, Universitetet i Oslo).
Universitetet i Agder ”skal i stigende grad ta i bruk digitale medier” i
formidling og samhandling med omverdenen. De er samtidig opptatt av å utvikle
en god ”metodikk” for bruken av digitale medier (Strategisk plan for
Universitetet i Agder 2010‐2015).
Tilsvarende erklærer Universitetet i Tromsø at ”Internett må i større grad
tas i bruk i forskningsformidling og i kommunikasjon mellom forskningsmiljø og
allmennhet”. Vårt nordligste universitet gjør det også klart at nettsidene ”skal
være primærkanal for alle typer informasjon”. Universitetet i Bergen prioriterer

Side 23
”å utvikle websider som viser universitetets identitet, og som er en arena for
bred samfunnsdialog” (Universitetets strategi 2011‐1015).
NTNU på sin side skriver at universitetet ”må utvikle og ta i bruk
nyskapende virkemidler og medier” i sin formidling og kommunikasjon
(Kunnskap for en bedre verden, NTNU).
Universitetene understreker dessuten i sine strategidokumenter at de
gjennom sin formidling ønsker seg ”dialog” og tilstrebe ”toveis” kommunikasjon.
Som jeg tidligere har påvist i oppgaven, åpner digitale og sosiale medier nye
muligheter for dialog, toveis kommunikasjon og endog medvirkning fra brukere.
NTNU er den av universitetene som i sitt strategidokument klarest tar til
orde for at de vil legge vekt på innspill utenfra. ”Tilbakemeldinger fra
omverdenen skal ha innvirkning både på forskning og utdanning og dermed øke
relevansen av virksomheten vår” (Kunnskap for en bedre verden, NTNU).
4.3 Metode
Til grunn for analysen av universitetenes nettsider har jeg utarbeidet et enkelt
analyseskjema med 7 vurderingskriterier.
Kriteriene er utviklet for å kartlegge i hvilken grad norske universiteter
utnytter digitale mediers muligheter for: Enkel tilgang til forskningsresultater,
hurtighet, multimedialitet og differensiering i forhold til ulike målgrupper
(Finnemann, 2005).
1. Plass på universitetets forside/hovedside på nett. God og synlig
plassering på forsiden er et uttrykk for at institusjonen lever som den
lærer. En bruker skal ikke behøve å gå inn i nettlabyrinten for å finne
aktuelle forskningsnyheter.
2. Hvor enkelt er det å finne forskningsnyheter? For å finne frem til
forskningsnyheter, har jeg startet på institusjonens hovedside, og gått
videre inn på institusjonenes forskningssider. Om jeg ikke finner
forskningsnyheter her, har jeg gått videre til underliggende sider
(fakulteter/institutter med mer) for å finne frem til forskningsnyheter.
Om dette ikke har ført frem til aktuelle forskningsnyheter, har jeg
brukt søkefelt og andre aktuelle innganger til underliggende nettsider.

Side 24
3. Aktualitet på forskningsartikler. Internett gir mulighet til hurtig å
formidle resultater av forskning, både underveis i forskningsprosessen
og ved sluttrapportering. Det er ikke tilstrekkelig å presentere
forskningsprosjekter og fagmiljøene eller lenke til
forskningspublikasjoner.
4. Muligheter for dialog. Har leseren muligheter til å kommentere
forskningsartikkelen? Er det mulig å komme i kontakt med forskeren
på E‐post eller kontaktskjema?
5. Bruk av lenker: Er det lagt inn lenker i forskningsartikkelen.
6. Bruk av multimedia: I hvilken grad brukes multimediaelementer som
lyd og film?
7. Differensiering i forhold til ulike målgrupper. I hvilken grad er det
lagt opp til å differensiere forskningsformidling til ulike målgrupper?

Universitetenes nettsteder består av svært mange nettsider som handler om
forsknings og forskningsformidling. Jeg har ikke gjennomgått alle.
Som hovedenhet for analyse har jeg valgt å se på
forskningsnyheter/formidlingsartikler. Med det mener jeg artikler som
presenterer resultater av forskningsstudier.
De ulike kriteriene er vurdert i forhold på en skala fra 0 til 3, der 0 betyr at
nettsiden i liten eller ingen grad tilfredsstiller det oppsatte kriteriet mens 3 er
høy grad av måloppnåelse. Vurderingen er gjort av oppgaveforfatteren, og
baserer seg på en ukentlig gjennomgang av nettsidene fra 1. januar 2011 til 19.
april 2011 i forhold til oppsatte kriterier.
Analysen kunne vært utført i form av brukertester, der inviterte brukere
ble invitert til å løse oppgaver utarbeidet med utgangspunkt i de foreslåtte
kriteriene. Alternativt kunne det vært gjennomført som en ekspertevaluering
eller også som en kvantitiv spørreundersøkelse blant et utvalgt av nettsidenes
brukere.

Side 25

4.4 Utnytter ikke mulighetene
Universitetets nettsider har ennå ikke gode tematiske presentasjoner av
forskningen ved UiB.
Finn forskningen. Fra nettsidene til Universitetet i Bergen (19. april 2011).

Dette sitatet fra nettsidene til Universitetet i Bergen er dessverre nokså
betegnende for mange av universitetenes nettsider. Strategiske mål om mer og
bedre forskningskommunikasjon gjenspeiler seg i liten grad på forsiden av
institusjonenes hjemmesider. Forskningsnyheter har et beskjedent omfang, og
det er ikke alltid enkelt å finne dem. Så langt har universitetene kun i beskjeden
grad tatt i bruk de muligheter digitale medier gir.

Kriterier NTNU UMB UiA UiB UiN UiO UiS UiT
Plass på forside 1 1 2 1 1 3 1 2
Lett å finne forskningsnytt 1 0 0 1 0 3 2 1
Aktualitet 1 0 1 1 0 2 2 1
Dialog 2 0 2 0 0 0 1 1
Lenkebruk 1 0 1 0 0 1 0 0
Multimedia 1 0 0 0 0 1 0 0
Differensiering 1 1 0 0 0 1 1 1
TABELL 2: Tabellen viser resultater fra en kvalitativ vurdering av nettsidene til
norske universiteter. For hvert av kriteriene er det gitt en tallverdi fra 0 til 3, der 0
i liten eller ingen grad oppfyller kriterier mens 3 er beste vurdering.

Analysen viser at forskning og forskningsformidling er lite fremtredende på
universitetenes hovedsider på nett. Unntaket her er Universitetet i Oslo (UiO)
som gir forskningsformidling en sentral plass på forsiden.
UiO har løftet frem tre aktuelle forskningsartikler på sin forside (forside
18. april 2011), to av dem hentet fra formidlingsmagasinet Apollon og 1 fra et av
instituttene. Artiklene er utstyrt med interessevekkende tittel, kort ingress og
illustrert med foto. Her får du lyst til å klikke deg videre inn i artikkelen.
Universitetet i Agder har også et oppslag om Forskningsnytt med sentral
plassering på hovedsiden. Dessverre er oppslaget ikke lenger nytt med en omtale
for siste utgave av formidlingsmagasinet Teft, som er mer enn 4 måneder
gammelt (forside 18, april 2011). Universitetet i Tromsø har også en

Side 26
informasjonsboks om forskning/utvikling på sin hovedside, men den inneholder
ikke aktuelle forskningsnyheter. De øvrige universitetene nøyer seg med en
menyknapp for forskning.
Forskningssidene på Universitetenes hjemmesider er i stor grad statiske
beskrivelser av forskningsprosjekter, fakulteter, institutter, sentre og lenker til
publikasjoner.
En analyse av forskningsnyheter, artikler som formidler resultater av
forskning, bærer preg av å være ”papir”‐artikler på nett. Her er det et stort
potensial for i større grad å ta i bruk lenker og multimedia for å øke
brukeropplevelsen.
I enkelte av artiklene finner vi kontaktinformasjon til aktuelle forskere
og/eller lenke til faglig hjemmeside. Få av artiklene inviterer leserne til å
kommentere artikler, enten i form av E‐post eller i kommentarfeltet.
Nettversjonen av artikler fra Gemini, som er formidlingsmagasinet fra
NTNU og Sintef inviterer leserne til å kommentere artiklene i kommentarfelt,
men gjør samtidig oppmerksom på at ”Det kan ta flere arbeidsdager før din
kommentar blir lagt ut”.

5. Forskernes formidlingsstrategi
Internett og sosiale medier åpner helt nye muligheter for å gå fra enveis
formidling til toveis forskningskommunikasjon. Vi har tidligere vist at norske
universiteter i beskjeden grad utnytter mulighetene til økt dialog med
interessegrupper, økt transparens, økt bruk av multimedialitet og hurtigere
kunnskapsoverføring.
Det er også slik at det store flertall av forskere nøyer seg med å formidle sin
forskning gjennom vitenskapelige tidsskrifter og gjennom undervisningen.
Hva er det som skal til for å få forskere til å endre sin formidlingsstrategi og ta
i bruk nye kanaler for forskningskommunikasjon? Hva er det de ønsker å oppnå
gjennom sin formidling? Hvilke kanaler er mest effektive for å nå disse målene. I
hvilken grad er det viktig for forskere å komme i interaksjon med publikum og å
komme hurtigst mulig ut med sine forskningsresultater? Dette vil jeg belyse
gjennom intervjuer med utvalgte forskere.

Side 27
5.1 Kvalitative intervjuer
Det finnes relativt få undersøkelser av forskernes strategier for
forskningsformidling. Det har motivert meg til å gjennomføre kvalitative
intervjuer med et utvalg forskere for bedre å forstå hvordan deres praksis og
strategier for forskningsformidling er blitt til.
Innenfor økonomisk‐administrative fagområder er bruk av intervjuer en
mye benyttet tilnærming for å løse aktuelle problemstillinger. Med et begrenset
antall intervjupersoner blir utvelgelsen av informanter en kritisk faktor
(Grenness, 2004).
Jeg vurderte to hovedtilnærminger i utvelgelsen av intervjupersoner:
1) Håndplukke forskere som har tatt i bruk internett og sosiale medier i
sin formidling. Her ville jeg ha vært opptatt av å få vite mest mulig om
deres erfaringer og læring gjennom praksis, for så å kunne
videreformidle dette.
2) Velge et utvalg forskere som utmerker seg for fremragende allmenn‐
og brukerrettet forskningskommunikasjon, men som ikke utmerker
seg i sin bruk av Internett og sosiale medier. Her ville jeg være opptatt
av å finne ut mest mulig om hva de ønsker å oppnå gjennom sin
formidling. Det vil kunne bidra til å forklare valg av formidlingskanal
og kanskje også svar på hva som må til for å formidle i nye kanaler.
I forhold til hovedmålet for denne oppgaven, å finne ut mer om hvordan vi skal
gå fra enveis formidling til toveis forskningskommunikasjon valgte jeg
hovedtilnærming nummer 2.
Jeg valgte intervjupersoner blant forskere som har vært nominert til
Handelshøyskolen BIs pris for fremragende allmenn‐ og brukerrettet
forskningskommunikasjon de siste 4 årene. Se oversikt over de intervjuede
forskerne etter litteraturlisten.
Fem av forskerne har i beskjeden eller ingen grad tatt i bruk Internett og
sosiale medier i sin forskningskommunikasjon, mens den sjette intervjupersonen
er kjent som en aktiv bruker av sosiale medier som blogg, wiki og Twitter i sin
formidling. Forskerne er valgt fra ulike institutter/fagmiljøer ved BI.
I forkant av intervjuene utarbeidet jeg en intervjuguide for å sikre at jeg
berørte oppgavens sentrale områder i alle intervjuer. Men det kvalitative

Side 28
intervjuet gjør det mulig å kunne ha fleksibilitet til å følge opp også andre
interessante temaer som dukker opp i samtalen.
Hvert av intervjuene hadde en varighet på rundt 1 klokketime slik jeg
avtalte på forhånd (korteste intervju var på 50 minutter, lengste intervju var på 1
time og 3 minutter). Intervjuene ble skrevet ut in extensio etter gjennomføring.
5.2 Hva forskerne svarer
Det er kanskje ikke overraskende, men likevel verdt å merke seg: Ingen av de
seks intervjuede forskerne mener allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling i
praksis er sidestilt med forskning og utdanning slik Lov om Universiteter og
høyskoler foreskriver.
”Formidling er sløsing av tid og direkte kontraproduktivt for en forsker som har
som mål å kvalifisere seg til å bli professor”, sier en av de intervjuede forskerne,
en førsteamanuensis med høye faglige ambisjoner.

Forskerne oppgir flere ulike mål for sin forskningsformidling. For alle er det
sentralt å jobbe for den faglige merittering som publisering i internasjonale
tidsskrifter. Fem av de seks intervjuede forskerne oppgir også at de ønsker å øve
innflytelse på beslutningstagere. De ønsker å bidra til et best mulig
beslutningsgrunnlag og til en opplyst samfunnsdebatt.

Synlighet er også et viktig motiv for fem av de intervjuede seks forskerne. Det
gjør at du vil kunne bli vurdert til å bidra i offentlige utfordringer og når noen
ønsker å finansiere ny kunnskapsutvikling på et fagfelt.  Synlighet bidrar også til
økt kjennskap for den enkelte forsker, for fagmiljøet hun (eller han)
representerer og for institusjonen forskeren er tilknyttet.

Bare en av de intervjuede forskerne gir uttrykk for at allmenn‐ og brukerrettet
formidling inngår i forskerens ”samfunnsoppdrag”, som en forpliktelse i forhold
til samfunnet utenfor.

De intervjuede forskerne la relativt liten vekt på de attributter/egenskaper som
nye digitale og sosiale medier representerer. Kvalitetssikring (gjennom f. eks.

Side 29
fagfellevurdering) vurderes som vesentlig viktigere enn muligheten til hurtighet.
Muligheten for raskere formidling var de intervjuede forskerne ikke spesielt
opptatt, med unntak for forskeren som ble rekruttert inn som en aktiv bruker av
sosiale og digitale medier.
De intervjuede forskerne var ikke spesielt opptatt av mulighetene til å ta i
bruk lyd og bilde i sin formidling, og la liten vekt på dette.

De intervjuede forskerne legger stor vekt på dialog og interaksjon med andre
forskere i forskningsprosessen på vei mot publisering i internasjonale
vitenskapelige tidsskrifter. De var også opptatt av samtale/dialog i forbindelse
med undervisningen, særlig på Master‐ og doktorgradsnivå. De la derimot
mindre vekt på nye muligheter til dialog/interaksjon med publikum i sin
alminnelighet.

For forskerne representerer Internett helt nye muligheter til å få rask tilgang til
andres arbeider, og helt nye muligheter til å dele og ta del i Working Papers, som
skal foredles til artikler som kan publiseres i fagfellevurderte tidsskrifter.

De intervjuede forskerne har i en viss utstrekning prøvet ut ulike sosiale medier,
uten at de ser ut til å ta bølgen av den grunn. En av forskerne er medbidragsyter
på en blogg som er opprettet som et supplement til en fagbok. Flere
eksperimenterer med mikrobloggtjenesten Twitter, karrierenettverket LinkedIn,
sosiale nettverket Facebook og virtuelle seminarer (webinar).

Så langt opplever de i beskjeden grad noen nytteverdi av deltakelsen. Unntaket
her er den håndplukkede digitale forsker som oppgir bloggen som sin hovedkanal
for forskningsformidling (også vurdert opp mot vitenskapelige tidsskrifter).

Side 30
6. Fremtidige perspektiver
Tittelen på denne oppgaven er formulert som et spørsmål, ‐ fra formidling til
forskningskommunikasjon. Innenfor forskningsfeltet Science Communication
(forskningskommunikasjon) ser vi en dreining fra enveis formidling til toveis
forskningskommunikasjon. Dette er et svar på nye krav fra politikere og andre
interessentgrupper om økt relevans og åpenhet om forskningens resultater og
prosesser. Samtidig har vi fått nye digitale og sosiale medier som i praksis gjør
det mulig å kommunisere forskning på en måte som inviterer publikum til dialog
og deltakelse.

To undersøkelser, analyse av universitetenes nettsider og intervjuer med
forskere, gir samme tendens. Vi har ennå ikke gått fra formidling til
forskningskommunikasjon 2.0. Selv om universitetene har tatt i bruk Internett
som en viktig kanal for å kommunisere resultater av forskning, følger praksis
fortsatt et enveisrettet formidlingsparadigme.

En SWOT‐analyse peker på at universiteter som lykkes med å utnytte potensialet
i digitale og sosiale kanaler for forskningskommunikasjon, vil få en
konkurransefordel.

Det krever utvikling av nye flermediale strategier for forskningskommunikasjon.
Det viktigste tiltaket vil likevel være å rekruttere de forskere som kommuniserer
sin forskning ”con amore”, som gjør det fordi det i seg selv er morsomt,
inspirerende og meningsfullt. Forskningsinstitusjonene bær legge til rette for
deling av beste praksis på tvers av faggrenser. Samtidig bør det iverksettes
strukturelle grep for å styrke forskningskommunikasjons posisjon.

Side 31
Litteraturliste:
Bang, Jørgen og Christian Dalsgaard. 2008. Digital forskningsformidling ‐
Kommunikative potentialer ved at anvende Web 2.0 til videnskonstruktion.
Læring og Medier, nr. 2008.
Christie, Nils. 2009. Små ord for store spørsmål. Universitetsforlaget.
Dyson, Robert G. 2004. Strategic development and SWOT analysis at the
University of Warwick. European Journal of Operational Research 152 (2004)
631–640.
Farbrot, Audun. 2010. Forskningsformidling – til hvem og hvorfor. Magma –
tidsskrift for økonomi og ledelse. Nr. 4/2010.
Finnemann, Niels Ole. 2005. Internettet i mediehistorisk perspektiv.
Samfundslitteratur, København.
Giles, Micheal W. 1996. From Gutenberg to Gigabytes: Scholarly Communication
in the Age of Cyberspace. The Journal of Politics. Vol. 58, No. 3 (Aug., 1996), pp.
613‐626.
Grenness, Tor. 2004. Hvordan kan du vite at noe er sant?. Cappelen Akademisk
forlag.
Holliman, Richard. 2010. From analogue to digital scholarship: implications for
science communication researchers. Journal of Science Communication, 9(3),
C05.
Hornmoen, Harald. 2009. Kommunikasjon og mediene. De nasjonale
forskningsetiske komiteer. [Online].
Johnson, L., R. Smith, H. Willis, A. Levine og K. Haywood. 2011. The 2011 Horizon
Report. Austin, Texas: The New Media Consortium.
Kalleberg, Ragnvald. 2007. Forskningsformidling – et bidrag til PR
(omdømmebygging), verdiskaping eller offentlig meningsdannelse. Arbeidsnotat
og underlag for foredrag på SV‐fakultetets konferanse om forskningsformidling,
23. Og 24. April 2007.
Küng, Lucy. 2008. Strategic Management in the media. Theor to practice. Sage
Publications.

Side 32
Lederbogen, Utz and Joachim Trebbe. 2003. Promoting Science on the Web :
Public Relations for Scientific Organizations‐‐results of a Content Analysis.
Science Communication 2003 24: 333.
Lov om universiteter og høyskoler (universitets‐ og høyskoleloven), 2005.
http://www.lovdata.no/all/hl‐20050401‐015.html
Massoli, Laura. 2007. Science on the net: an analysis of the websites of the
European public research institutions. Journal of Science Communication. JCOM
6 (3), September 2007.
Moland, Jørgen H. 2001. Den ærlige strateg.forskningsformidling på Internett :
en studie av norske forskningsinstitusjoner 1998‐2000. Hovedoppgave i
medievitenskap ved Universitetet i Oslo.
Morgenbladet: De tause forskerne. Avisartikkel. 2. januar 2009.
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090102/OAKTUELT0
03/924990728
Maasø, Arnt. 2011. Kunnskapsdeling på IMK. Signert innlegg på nettsidene til
Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO. 30. Mars 2011.
http://www.hf.uio.no/imk/for‐ansatte/aktuelt/signert/2011/arnte
Poulsen, Signe Herbers. 2010. Forskningskommunikation på nettet. En
undersøgelse af den internationale brug af økologisk forskning på nettet. Ph.d.
avhandling fra Aarhus Universitet i Danmark.
Rostasova,Maria og Stanislava Strasikova. 2002. Swot Analysis Of Academic And
Industrial Collaboration In Conditions Of University Of Zilina. Proceeiding på
International Conference of Engineering Education i Manchester.
Shults, Alexandra. 2008. Objectives and Tools of Science Communication in the
Context of Globalization, Dissertation zur Erlangung des akademischen Grades
eines Doktors der Philosophie der Philosophischen Fakultäten der Universität
des Saarlandes.
Stinchcombe, Arthur L. 1998. Monopolistic Competition as Mechanisms:
Corporations, Universities and Nation States in Competitive Fields”. Bokkapittel i:
P. Hedstrøm and R. Swedberg (eds.). Social Mechanisms. An Analytical Approach
to Social Theory.Cambridge University Press.
St.meld. nr. 30 (2008‐2009): Klima for forskning. Det kongelige
kunnskapsdepartement.

Side 33
The European Student Barometer. 2009. Trendence Institut, Tyskland.
Trench, Brian. 2008. Towards an analytical framework of science communication
models. Kapittel i: Cheng, D. and Claessens, M. and Gascoigne, T. and Metcalfe, J.
and Schiele, B. and Shi, S., (eds.) Communicating science in social contexts: new
models, new practices. Springer Netherlands, pp. 119‐138. ISBN 978‐1‐4020‐
8597‐0.
Trench, Brian. 2008. Internet: turning science communication inside‐out?
Kapittel i: Bucchi, Massimiano and Trench, Brian, (eds.) Handbook of Public
Communication of Science and Technology. Routledge, London and New York.
ISBN 978‐0‐415‐38617‐3
Trench, Brian og Massimiano Bucchi. 2010. Science communication, an emerging
discipline. Journal of Science Communication. JCOM 9(3), September 2010.

Strategidokumenter – norske universiteter:
”Kunnskap for en bedre verden. Strategi 2011‐2020 for NTNU”, Norges teknisk‐
naturvitenskapelige universtitet – NTNU. Vedtatt 30. mars 2011.
”Strategi 2010‐2013”, Universitetet for miljø‐ og biovitenskap – UMB.
”Strategisk plan for Universitetet i Agder 2010‐2015”, Universitetet i Agder.
”Universitetets strategi 2011‐2015”, Universitetet i Bergen. Vedtatt 14. april
2011.
”Overordnet strategi 2009‐2011: Fra Høgskolen i Bodø til Universitetet i
Nordland”, Høgskolen i Bodø/Universitetet i Nordland. Vedtatt 10. juni 2009.
”Strategi 2020”, Universitetet i Oslo. Vedtatt 27. april 2010.
”Strategidokument for Universitetet i Stavanger 2011‐2020”. Vedtatt 25.
november 2011.
”Strategidokument for Universitetet i Tromsø 2009‐2013”, Universitetet i
Tromsø.
Nettsider – norske universiteter:
NTNU:   http://www.ntnu.no/
UMB: http://www.umb.no/
Universitetet i Agder:   http://www.uia.no/
Universitetet i Bergen: http://www.uib.no/
Universitetet i Nordland: http://www.uin.no/

Side 34
Universitetet i Oslo: http://www.uio.no/
Universitetet i Stavanger:   http://www.uis.no/
Universitetet i Tromsø: http://www.uit.no

Intervjuer:
Espen Andersen, førsteamanuensis ved Institutt for strategi og logistikk ved BI.
24. mars 2011.
Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI.
21. mars 2011.
Hilde C. Bjørnland, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi økonomi ved BI.
29. mars 2011.
Øyvind Norli, professor ved Institutt for finansiell økonomi ved BI. 21. mars 2011.
Rune J. Sørensen, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved BI. 23. mars
2011.
Bendik M. Samuelsen, førsteamanuensis ved Institutt for markedsføring ved BI.
22. mars 2011.

Vedlegg: Intervjuguide – forskernes formidlingsstrategi
1. Hva er din strategi for forskningsformidling?
(Hvis forskeren ikke har en klar formidlingsstrategi: Hvis du ikke har en
bevisst strategi – hva er din praksis for forskningsformidling?)
2. Hva ønsker du å oppnå gjennom din forskningsformidling?
3. Hva vil du si er de viktigste målgruppene for din forskningsformidling?
4. Hvilke kanaler benytter du i din forskningsformidling?
5. For hver kanal, hvorfor og hvordan benytter du denne kanalen?
6. Hva får du tilbake?
7. Hvordan vektlegger du følgende attributter/kjennetegn knyttet til
formidlingen?
a) Dialog, respons/interaksjon.
b) Hurtighet
c) Multimedialitet (lyd, film, lenker med mer)

Side 35
8. På hvilke måter formidler du forskning på Internett/web?
9. Bruker du eller vurderer du å ta i bruk sosiale medier i din formidling?
Hvis ja, hvilke kanaler….
Hva er dine erfaringer med….
Hvis nei, ‐ hva er grunnen til det?
10. Hvis nei, Hva skal til for at du vil vurdere å ta i bruk sosiale medier i din
forskningsformidling?

11. Universitets‐ og høyskoleloven likestiller allmenn‐ og brukerrettet
forsknings formidling med forskning og undervisning. Er det slik i praksis?
12. Hvis nei, hvorfor ikke?
13. Hva må til?

Fra formidling til forskningskommunikasjon - forskningsformidling i digitale kanaler

Recommandé

Recommandé

Contenu connexe

Plus de Audun Farbrot

Plus de Audun Farbrot (19)

Fra formidling til forskningskommunikasjon - forskningsformidling i digitale kanaler